Posts Tagged 'OPEC'

Utsikter til et gass-kartell?

Ådne Cappelen og Knut Einar Rosendahl

Siden 1973 har OPEC vært en svært viktig aktør i oljemarkedet. Organisasjonen ble stiftet i 1960, men det tok 13 år før den tok grep som påvirket markedet i vesentlig grad. Kan noe lignende skje i gassmarkedet – bør markedet være forberedt på et gass-OPEC? Det eksisterer allerede en organisasjon av gasseksporterende land (GECF – Gas Exporting Countries Forum; www.gecf.org) som minner om 1960-årenes OPEC. GECF ble stiftet i 2001, og inkluderer blant annet de tre største landene målt i gassreserver, Russland, Qatar og Iran.[1] Så langt har GECF vært mer et diskusjonsforum (jf. navnet) enn en slagkraftig organisasjon. Vil GECF utvikle seg til et slags gasskartell i årene som kommer?

Det har vært flere spekulasjoner omkring et gasskartell etter at GECF ble stiftet (se for eksempel Hallouche (2006) og Jaffe and Soligo (2006)). Det er både likhetstrekk og forskjeller når man sammenligner med OPEC. Begge organisasjonene har viktige medlemsland i Gulfen, men i GECF er det bare Qatar som er medlem av Gulf-statene. OPEC består som kjent av flere viktige Gulf-land. Det gjelder ikke minst Saudi Arabia, som også har betydelige gassreserver. Hittil har landet valgt å stå utenfor GECF.

En viktig forskjell mellom olje og gass er at olje er mye billigere å transportere enn gass. Det har medført at mens man gjerne har referert til et verdensmarked for olje, refereres det til regionale markeder for gass. Selv om LNG-teknologien gjør det mulig å frakte gass over store sjødistanser, er transporten forholdsvis kostbar. Prisene på gass i ulike deler av verden er derfor fortsatt lite integrerte og viser store regionale variasjoner. Det betyr blant annet at effektene av kutt i gasseksporten vil avhenge av hvilket land som kutter og hvilken destinasjon som berøres. Det kan gjøre det vanskeligere å få til optimale koordinerte kutt i gassproduksjon i et gasskartell, sammenlignet med et oljekartell. Selv om ulik fordeling av produksjonskutt i prinsippet kan ordnes via sidebetalinger (slik at et medlem av kartellet får kompensert for kuttet fra andre medlemmer), er det tvilsomt om dette vil la seg gjøre i praksis.

Både OPEC og GECF har ett medlemsland som er spesielt dominerende – i GECF er dette Russland som har 24% av verdens gassreserver (BP, 2011). Russland er verdens klart største eksportør av gass, og har verdens nest største gassproduksjon og -konsum (etter USA). Det er derfor rimelig å anta at GECF vil ha begrenset innflytelse uten at Russland er interessert i å bremse eksporten. Russland har ved flere anledninger vist at landet er villig til å kutte gasseksporten for å oppnå bedre betingelser (jf. konfliktene med Ukraina i 2006 og 2009). Det er likevel lite som i dag tyder på at landet er villig til å gå med på koordinerte begrensninger i gasseksporten for å oppnå høyere gasspriser. Russiske myndigheter har flere ganger benektet at de ønsker et gasskartell, og de er trolig skeptiske til å overlate noe av kontrollen over sine eksportbeslutninger til et organ som GECF. På den annen side kan det tenkes at Russland kan være interessert i å koordinere store infrastrukturinvesteringer med andre medlemsland, for å unngå for stort tilbud av gass med påfølgende prisfall (se Gabriel m.fl. (2012a) for en nærmere diskusjon av Russlands rolle i GECF).

Selv om det er lite som tyder på at GECF er på vei til å bli et gasskartell i nærmeste framtid, kan situasjonen endre seg lengre fram i tid. Et relevant spørsmål er da hvor mye medlemslandene vil kunne tjene på koordinerte produksjonskutt. I Gabriel m.fl. (2012b) blir dette spørsmålet analysert ved hjelp av en detaljert numerisk modell for gassmarkedene i verden. Resultatene derfra tyder på at gevinsten er heller beskjeden. I perioden 2010-2030 øker GECF-landenes samlede profitt med maksimalt 15% når de reduserer produksjonen av gass for å maksimere samlet profitt. I noen år faller profitten. Noen av GECF-landene kommer dårligere ut enn før med mindre sidebetalinger lar seg gjennomføre. Alt i alt tyder disse resultatene på at det er lite å tjene for GECF-landene, sammenlignet med kostnadene og utfordringene knyttet til koordinerte produksjonskutt.

Gabriel m.fl. (2012) tester også effekten av at GECF utvides til å inkludere hele Midtøsten (ikke minst Saudi Arabia og de Forente arabiske emirater) og de kaspiske landene. Da blir effekten klart større – samlet profitt for kartellet kan da øke med mer enn en tredel. Spesielt gassmarkedet i Europa vil da bli påvirket, med klart høyere gasspriser. Resultatene tyder dermed på at et gasskartell er lite sannsynlig med mindre GECF klarer å få med seg de aller fleste viktige gassprodusentene i Midtøsten og Sentral-Asia.

Referanser

BP (2011): BP Statistical Review of World Energy 2011. www.bp.com

Gabriel, S., A. Moe, K.E. Rosendahl og M. Tsygankova (2012a): The Likelihood and Potential Implications of a Natural Gas Cartel, kommer i R. Fouquet (red.): Handbook on Energy and Climate Change, Edward Elgar Publishing.

Gabriel, S.A., K.E. Rosendahl, R.G. Egging, H. Avetisyan og S. Siddiqui (2012b): Cartelization in Gas Markets: Studying the Potential for a “Gas OPEC”, Energy Economics 34, 137-152.

Hallouche, H. (2006): The Gas Exporting Countries Forum: Is it really a Gas OPEC in the Making, Oxford Institute for Energy Studies, NG 13, Oxford.

Jaffe, A.M. og R. Soligo (2006): Market Structure in the New Gas Economy: Is Cartelization Possible? I Victor, D.G., Jaffe, A.M., Hayes, M. H. (red.), Natural Gas and Geopolitics: From 1970 to 2040, kapittel 11, Cambridge University Press.


[1] De øvrige GECF-landene er Nigeria, Venezuela, Algerie, Egypt, Libya, Bolivia, Trinidad og Tobago og Ekvatorial Guinea. Norge er observatør, i likhet med Nederland og Kasakhstan.

Glancing back at OPEC’s foundation 50 years ago

By: Ingrid Krüger

In the year 1960, in Baghdad,  five oil producing nations created the Organization of the Petroleum Exporting Countries (OPEC).[1] As OPEC celebrates its 50th anniversary this year, insightful reviews of its creation should also be celebrated and among them we ought to find the 1982 PhD Dissertation by Terry Lynn Karl.[2]

Karl begins the story of OPEC by introducing us to Pérez Alfonzo, a key political figure in Venezuela who helped enact a new 50/50 profit-sharing agreement with the oil companies operating in Venezuela. When the oil companies threatened with competition from their operations in the Middle East, Karl writes, the Venezuelan government began rallying the support of the Middle Eastern oil producers. Soon after having exchanged information, the 50/50 profit-sharing system was also introduced in Saudi Arabia, Kuwait, and Iraq. When the Prime Minister of Iran, Mossadegh, attempted to nationalize the Anglo-Iranian Oil Company, however, President Truman feared that other oil producing nations would attempt to do the same and so, Karl writes, the CIA staged a coup backed by the oil companies, replacing Mossadegh. This move, Karl argues, led the other Middle Eastern oil producers to seek protection in numbers, signing agreements of information exchange and cooperation. While Middle Eastern oil producers united, Pérez Alfonzo  helped raise the Venezuelan government’s share from the oil companies’ profits  even further and informed the Middle Eastern governments about what the Venezuelan government had accomplished. And so finally in 1960 – convinced that they would gain more by standing together – five oil producing governments created the Organization of Petroleum Exporting Countries.

The OPEC members increased the control of oil prices by standing together, rather than simply being observers of oil companies’ price setting. Karl points to how in previous years the oil companies had cut prices without consulting the oil producing nations and thereby severely disrupting their budgets. Pérez Alfonzo argued  in one of his interviews with Karl that the Americans blamed them for the higher oil prices instead of seeing what the companies had always done to these oil producing nations. With the 1973 oil boom, OPEC brought about what Karl refers to as “the most radical transfer of economic and political power ever to occur without war”. Rather than studying the effect of this oil-price hike on other governments, Karl asks what the oil boom meant for the oil producing nations themselves, arguing that “great wealth, it appeared, could be a curse as well as a blessing.’’

Although having increased their control of oil prices, the economies of these oil producing nations seemed to be out of control, as Pérez Alfonzo warned Karl of when oil prices were on the rise, “ I call petroleum “the devil’s excrement” .. Look around you .. waste, corruption, consumption, our public services falling apart … The conditions of our lives are not better.’’ By asking what the boom meant for the future development of OPEC-members, Karl inspired many researchers to address the literature on the natural resource curse thesis during the next decades. The 1982 PhD Dissertation by Terry Lynn Karl should be included in the 50th anniversary celebration of OPEC for giving insights to the political processes behind the creation of OPEC and for – only a year after the second oil boom ended – presenting us to the challenges that lay ahead for oil producing nations.


[1] The five founding members were Iran, Iraq, Kuwait, Saudi Arabia, and Venezuela. In addition to these five founding members, the organization today also consists of Algeria, Angola, Ecuador, Libya, Nigeria, Qatar, and the United Arab Emirates.

[2] Karl, T.L. (1982). The Political Economy of Petrodollars: Oil and Democracy in Venezuela. PhD dissertation, Stanford University.


Archive